Johannes, 28, nyutdannet sivilingeniør innen helse- og velferdsteknologi

Jeg har faktisk nettopp feiret mitt 10-årsjubileum som diabetiker – jeg fikk diagnosen da jeg var 18 år og gikk i andreklasse på videregående. Det var egentlig mamma som ble mest rystet over nyheten, siden hennes egen mor også var diabetiker. Bestemoren min gikk fra å være overvektig til å gå ned i vekt ved å spise gulrøtter og brokkoli, og håndterte diabetesen sin med store sprøyter. Dette var en helt annen tid. Jeg fikk diagnosen etter at legen min målte blodsukkeret mitt og sendte meg til sykehuset med “akutt diabetes”, det hele føltes litt dramatisk. Når jeg var nødt til å tilbringe natten der må jeg innrømme at jeg felte en tåre.

Evnen min til å kontrollere diabetesen ble ekstra tydelig da jeg reiste til Sørøst-Asia i løpet av sabbatsåret mitt. Jeg tenkte at det burde være gjennomførbart, til tross for fraråding av leger. Turen krevde planlegging, pakking av insulin, reisesertifikater, kontakt med lokale sykehus om insulin og bekreftelse på at reseptene mine ville fungere der. Da jeg returnerte hjem etter turen, satt jeg igjen med følelsen av at det er svært få ting i livet jeg ikke vil være i stand til å gjøre.

Jeg er fortsatt aktiv. Foreløpig går det i fotball og harpunfiske. Det rommer en dybde på flere plan når du ligger stille i vannet og tankene ikke kan feste seg noe annet sted.

Jeg seiler også, og selv om vi ofte er ute på vannet i 5–6 timer av gangen, har det aldri vært et problem (utenom én gang da jeg måtte spise ganske kjedelig rugbrød for å være på den sikre siden). Det var like før det ble dramatisk, men ellers har jeg alltid noen karbohydrater med meg.

Når det er sagt, har jeg aldri hatt noen «hendelser» eller trengt akut medisinsk hjelp. Derimot har jeg vært en litt ujevn diabetiker, spesielt i begynnelsen.

Denne ujevnheten endret seg da jeg fikk min FreeStyle Libre sent i 2022. Frem til da hadde jeg stukket meg i fingeren for å måle. Fingerstikk* gir kun et øyeblikksbilde og det føltes som jeg alltid bar rundt på et stort pennal med blodsukkermåler, nåler og andre nødvendigheter. Telefon derimot har jeg alltid i lomma, og hver gang jeg tar den frem, blir jeg minnet om å sjekke nivåene mine. Så jeg måler mye oftere nå – kanskje ti ganger så ofte – uten at det er mer upraktisk; tvert imot. Selv om jeg ikke følte meg spesielt begrenset før jeg fikk den, har den likevel gitt meg et helt nytt nivå av frihet, og jeg føler meg også som en mye bedre diabetiker. Den største forskjellen er alarmene, som gir et lite pip når glukosenivået mitt er høyt eller lavt før jeg selv kan merke det. Systemet gir meg også en mye bedre forståelse av hvilke matvarer som gjør hva med nivåene mine. Det var en skikkelig god sykepleier som hjalp meg med å få den, hun kjempet for meg med en god dose sta humor, så i stedet for å få den på prøve i seks måneder, har jeg den nå permanent.