"Man blir veldig ydmyk av at kroppen skaper et nytt liv"

Helt fra starten var jeg fast bestemt på at jeg skulle ta sprøytene mine selv, så jeg lærte å leve med sykdommen fra svært tidlig alder. På den tiden var det sprøyter og stikk i fingeren som gjaldt, og det ble veldig mange stikk i fingeren. I mange år hadde jeg små svarte prikker på hver eneste fingertupp. Siden jeg var så liten, ble det bare en naturlig del av livet, og jeg husker egentlig ikke hvordan det var før.

Jeg har alltid følt at jeg har kjent diabetesen min veldig godt og hatt kontroll på situasjonen, men det har definitivt endret seg nå som jeg er gravid. Det har nesten blitt som en annen sykdom, der jeg ikke kan støtte meg på alt jeg trodde jeg visste om hvordan kroppen min fungerer. Man blir veldig ydmyk av at kroppen skaper et nytt liv, og det er spennende å følge med på hva som skjer.

Ganske tidlig merket jeg at glukosenivåene kan svinge drastisk fra den ene dagen til den andre. Jeg må optimalisere og justere dosene mye oftere, og jeg trenger mer insulin fordi kroppen ikke reagerer på samme måte lenger. I noen uker i starten av graviditeten var jeg konstant litt kvalm, og jeg som vanligvis ikke er kresen i det hele tatt, ble plutselig ganske kresen med maten. Jeg hadde ikke særlig lyst på mat i det hele tatt, noe som gjorde det veldig vanskelig å holde blodsukkeret stabilt. Det jeg hadde planlagt å spise, var kanskje akkurat da det siste jeg kunne tenke meg. Samtidig måtte jeg spise for ikke å bli dårlig på den andre måten, på grunn av for lave glukosenivåer.

Selv om det er krevende å håndtere, har jeg likevel kunnet leve stort sett som vanlig. Jeg tror at det i stor grad skyldes hjelpemidlene mine, at jeg har en sensor og en insulinpumpe som snakker med hverandre. De kan løse ting sammen på en mer automatisk måte, så jeg trenger ikke å ta beslutningene selv hver gang. FreeStyle Libre 3 Plus sensoren hjelper meg med å være proaktiv og sier fra til pumpen hvis jeg for eksempel er på vei mot lav glukose. Samspillet mellom dem er gull verdt og bidro til at jeg hadde gode forutsetninger da jeg gikk inn i graviditeten. Jo bedre glukoseverdier og HbA1c man har på forhånd, desto bedre forutsetninger har man for å bli gravid, ha det bra og få det til å fungere under graviditeten.

Jeg er ikke en urolig person, men stoler på at hvis det skjer noe, så finnes det hjelp å få. Og det forventes ikke at jeg skal bære hele dette ansvaret helt alene. Jeg følges opp ved svangerskapspoliklinikken, så mens jeg er gravid får jeg også diabetesoppfølgingen min der. Det kan jo bli litt mye med alle kontrollene og de ekstra ultralydene, men jeg er virkelig veldig takknemlig for den støtten. Jeg føler meg godt ivaretatt og prøver å bruke de anledningene jeg får med jordmor og spesialistlege til å stille spørsmål som gjør at jeg kan føle meg rolig og forberedt.

Innstillingen min til sykdommen og hvordan jeg lar den påvirke meg, er nok ganske sunn. Det er selvfølgelig individuelt, avhengig av hvordan man har det med sykdommen sin. Den kan virkelig begrense deg, men samtidig tror jeg at man til en viss grad begrenser seg selv fordi man tror at sykdommen krever det. I dag finnes det jo veldig gode hjelpemidler som gjør at jeg i stadig mindre grad ser hindringer. Så hvis du vurderer å få barn, er mitt råd at du ikke skal være redd. Våg å prøve, men våg også å ta imot hjelp, snakk med helsevesenet og spør hvilken støtte du kan få. Det at du har diabetes, skal ikke stoppe deg.